Boligen på denne tiden minnet om den som man hadde i vikingtiden. Rike bønder bodde i "bulhus", som var laget av tømmer, men folk flest, som var langt fra rike, levde i hus med lerklinende vegger eller vegger av tørv. Man benyttet olje og tranlamper til belysning. Klær: Ull og skinn for å holde kulden borte fra kroppen. Det var vanskelig å vaske denne typen klær og hygieneforholdene var dårlige, om enn man i byene hadde offentlige badstuer. Kost: Byggrøt, etterhvert fik man brød. Fersk kjøtt kunne man få i slaktetiden om høsten. Resten av året måtte man ta til takke med tørket, røket og saltet kjøtt og saltet sild. Om vinteren var næringen til kyrne så dårlig at de ikke ga melk. Av grønnsaker hadde man kål. Folks immunforsvar var svakt og man var forsvarsløse ovenfor infeksjonsykdommer. Gjennomsnittlig høyde: Kvinner 1,57 og menn 1,66 m.
Jorden og landsbyene
Fra grøt til brød, og fra ard til plog. I perioden 950 til 1250 var det 1 til 2 grader mildere i Danmark og det samlede oppdyrkede området økte betraktelig og det oppstod 2000 nye landsbyer. I 1050 var innbyggertallet en halv million og i 1250 var det en million.
Hjulplogen var en stor forbedring i landbruket. Den graver seg dypere ned i jorden, den var av jern og hadde en muldfjør (moldfjær?) som vendte jorden. Dette utstyret var tyngre enn arden og måtte trekkes av okser. Det krevde mer å snu plogen (og oksen) enn det hadde gjort med arden, som var lettere og bare skrapet i overflaten. Dermed endret også jordlappene form, fra å være ganske kvadratiske til å bli avlange (og "høyryggede åkre"). Med plogen ble det også lettere å kvitte seg med vannet om våren (hvorfor?), noe som ga lenger vekstperioder, og dermed fikk man større utbytte og det var mindre risiko for at hele høsten skulle slå feil.
To-vangsbruket, hvor jorden ble delt i to deler, var det vanligste. Altså at man dyrket den ene delen det ene året og den andre året etter (hvor den første ligger brakk). Men på 1200-tallet ble det mer og mer vanlig med tre-vangsbruk. Da delte man jorden i tre deler, hvor den ene ble brukt til vintersæd (rug), en del til vårsæd (bygg) og den tredje delen lå brakk.
Mellomstore gårder kunne være eid av bonden selv, i alle fall før 1200. Deretter var de som oftest eid av stormenn og festet bort til bonden og kalt for en landbo. Slike bønder måtte avlevere deler av høsten til stormannen som eide gården.
Nederst på den sosiale rangstigen stod trellene, men de forsvant i løpet av 1200-tallet og i kildene blir den siste trell omtalt i 1206. Den sosiale rangstigen: trell, gårdsæderne, landboerne (festebønder), selveiende bønder, brydere, stormenn.
Den sosiale eliten var den lille eksklusive gruppen av stormenn, også kalt for jordrottene. Slike stormenn kunne eie hundrevis av gårder. Sunne Ebbesen av Hvideslekten eide ved sin død i 1186 hundre landsbyer eller 1000 gårder.
Gårdene lå samlet i landsbyer og landsbyenes jord lå i fellesskap. Det betyr at landskapet i Danmark så helt annerledes ut på denne tiden og det var først ved landboreformen på slutten av 1700-tallet av vi fikk enkeltliggende gårder og det romantiske gullalderlandskapet som vi kjenner i dag. (Se Jordfællesskab i Store danske).
vintersæd, kornarter, som har den genetisk betingede egenskab, at de skal sås om efteråret og høstes følgende sommer. Det gælder hvede, byg (vinterbyg), rug og triticale. Se også vernalisering. Vårsæd kan derimod ikke tåle frost og derfor ikke overvintre, men skal sås om foråret og høstes samme sommer. Det gælder i Danmark vårbyg, havre og vårhvede. (Store Danske)
Stormenn og bryder, landboer og gårdsæder
11-1200-tallet: Kjempestore gårder, såkalte brydegårder. Eieren av en brydegård kunne være stormenn, Kirken eller kongen. Brydegårder hadde ikke nok folk til selv å utføre alt arbeidet og derfor var den koblet til små landbruk som kun hadde litt jord. Beboerne på disse gårdene ble kalt for gårdsæder og disse var forpliktet til å bruke noe av deres arbeidstid på brydegården.
bryde, (oprindelig om den, der bryder brødet, dvs. uddeler føden til husets folk), godsforvalter. I tidlig middelalder (1000-1200) anvendtes ordet især om den godsforvalter eller godsbestyrer, der havde opsyn med ejendommen på jordejerens vegne, således også om kongens ombudsmænd (lensmænd). Senere i middelalderen betegnede bryde en forvalter på en større gård. Til en sådan brydegård hørte ofte en række husmandsbrug (gårdsæder, landbostavne), der ydede hoveri til brydegårdens drift. I modsætning til fæstebonden, der ydede en fast årlig forpagtningsafgift (landgilde) til jordejeren, aflagde bryden regnskab for gårdens drift og afleverede en andel af gårdens produktion til jordejeren. I 1400-1500-t. var denne forskel forsvundet, og en brydegård var herefter blot betegnelsen for en større fæstegård. Ved midten af 1600-t. gik ordet ud af brug. (Store danske)
Mellomstore gårder kunne være eid av bonden selv, i alle fall før 1200. Deretter var de som oftest eid av stormenn og festet bort til bonden og kalt for en landbo. Slike bønder måtte avlevere deler av høsten til stormannen som eide gården.
Nederst på den sosiale rangstigen stod trellene, men de forsvant i løpet av 1200-tallet og i kildene blir den siste trell omtalt i 1206. Den sosiale rangstigen: trell, gårdsæderne, landboerne (festebønder), selveiende bønder, brydere, stormenn.
Den sosiale eliten var den lille eksklusive gruppen av stormenn, også kalt for jordrottene. Slike stormenn kunne eie hundrevis av gårder. Sunne Ebbesen av Hvideslekten eide ved sin død i 1186 hundre landsbyer eller 1000 gårder.
Gårdene lå samlet i landsbyer og landsbyenes jord lå i fellesskap. Det betyr at landskapet i Danmark så helt annerledes ut på denne tiden og det var først ved landboreformen på slutten av 1700-tallet av vi fikk enkeltliggende gårder og det romantiske gullalderlandskapet som vi kjenner i dag. (Se Jordfællesskab i Store danske).
Byene vokser frem
I 1230 fantes det mer enn 50 byer i Danmark. Byer som Ribe og Århus hadde eksistert helt siden vikingetiden. De fleste av byene var små, mange under 1000 innbyggere. Borgbyer: Vordingborg, Kalundborg og København. Disse vokste opp i ly av borger.
De aller fleste byer drev kun lokal handel samt litt Nord- og Østersjøhandel. De stod under kongens beskyttelse og borgerne betalte skatt til kongen, som også fikk inn avgifter på handelen. I byene slo handelsmenn og håndverkere seg sammen i gilder innenfor egen næringsvei. Dette var både av sikkerhetsmessige årsaker, men det var også en måte å støtte hverandre på. Her ser vi en forskjell fra menneskene på landet, som søkte sikkerhet og støtte hos slekten og den lokale stormann. Kjøpmenn var spesielt utsatte fordi de reiste i fremmede områder med store verdier.
Kirker reises over alt
Den katolske kirke har stor fremgang i denne perioden (1000 - 1299) og arrangerer korstog både mot syd og nord. Det er en periode hvor Danmark kulturelt blir en del av Vest-Europa og en kristen kultur. Kirken var overnasjonal, men i praksis var den lokale avdelingen nært knyttet til den lokale kongemakten. I denne perioden utvikles klosterveseenet og med klostrene utbredes også skrivekunst og latin, vi får biblioteker, legekunst, et mer eksperimenterende landbruk [?], rettsvitenskapen fører til skriftlige lover [?] og historien blir viktigere [?].
Kirke og kristentro
Kongen og Kirken hadde store gjensidige fordeler av sitt samarbeid. Kort tid etter 1060 ser vi den endclige kirkestruktur i Danmark, med åtte stift og bispeseter i Lund, Roskilde, Odense, Slesvig, Ribe, Århus, Viborg og Vesterrig (senere Børglum ved Hjørring). Nå dukket også latinskolene opp i forbindelse med domkirkene (Lund, 1055, Ribe, 1145).
De første kirkene i Danmark var av tre, som i Norge. Men disse ble skiftet ut med steinkirker på 11-12-tallet. Steinkirkene ble laget av granittkvadre og annen naturstein. Fra 1200-tallet ble det benyttet teglstein (murstein) eller "munkestein".
Kirkebyggingen var en stor belastning for befolkningen i de forskjellige sognene.
Mens den gamle asatroen kunne gi medgang og beskyttelse, fikk man i den nye kristne tro sjelens frelse. Men man kunne også søke mer praktisk hjelp blant helgenene, som fungerte som mellommenn mellom menneske og Gud. For eksempel var helgenen St. Jørgen beskytter mot spedalskhet (jf. St. Jørgen Hospital i Bergen, nå Lepramuseet).
Danmarks første erkebiskop het Asser. Han tilhørte en familie som var inngift i kongefamilien. Han døde i 1137 og var en litt sånn provinsiell type, men visstnok rett sympatisk. Etterhvert forsvinner det provinsielle preget blant den høyere danske geistelighet, som blir en eksklusiv og internasjonalt orientert klikk. Den kanskje mest kjente var vel Eskil (1100) som var brorsønn av Asser og ble utdannet ved domskolen i Hildesheim. Han ble biskop i Roskilde i 1134 og overtok senere Assers erkebispesete i Lund. Eskil ga kirken store gaver og sørget for at det ble opprettet en lang rekke klostre i Danmark. Han var venn av selveste Bernard av Clairvaux, som han besøkte i 1153. Eskil var ytterst internasjonal og geistelig og tok klart parti med paven i pavestolens konflikt med keiseren (den danske konge tok keiserens parti). Eskil var nok mer kirkens kosmopolitiske mannn enn dansk krikemann. Imidlertid var det mest normale av geistelige var stormenn som også var like mye krigere som de var boklærde. Et godt eksempel er Absolon av Hviteslekten.
Med Kirkens inntog i Danmark får kongen en ordentlig administrasjon og bedre kontroll med kongens rettigheter. I 1150 får man f.eks. en fortegnelse over den danske ledingeflåten og i 1231 en opptegnelse over kongens gods og inntekter - Kong Valdemars jordbog. Kongelige gårder får ombudsmenn og fogder. Kongens makt ble i disse år signert med en rekke solide borger rundt omkring i riket.
Kongen og Kirken begynte nå å få innflytelse på landets lovgivning, som tingene hadde hevd på. I 1241 kommer Jysk lov og denne var med til å styrke både konge og Kirke og undergrave stormennenes makt. Landskapslovene ble systematisert og nedskrevet av geistelige med bakgrunn i romerkirkens lovgivning og juridiske system. Her har kongen makten fra Gud. Kongen er Guds tjener og fremmer Guds rike på jorden: Fred og rettferdighet. Folket skal adlyde kongen. På den måten legitimerte Kirken kongen og dermed var det også viktig for Danmark at landet fikk sin egen erkebiskop. Tidligere var danske kirkeforhold styrt fra Bremen og tyskerne, noe som ga dem makt i forhold til den danske konge.
***
Danmarks første erkebiskop het Asser. Han tilhørte en familie som var inngift i kongefamilien. Han døde i 1137 og var en litt sånn provinsiell type, men visstnok rett sympatisk. Etterhvert forsvinner det provinsielle preget blant den høyere danske geistelighet, som blir en eksklusiv og internasjonalt orientert klikk. Den kanskje mest kjente var vel Eskil (1100) som var brorsønn av Asser og ble utdannet ved domskolen i Hildesheim. Han ble biskop i Roskilde i 1134 og overtok senere Assers erkebispesete i Lund. Eskil ga kirken store gaver og sørget for at det ble opprettet en lang rekke klostre i Danmark. Han var venn av selveste Bernard av Clairvaux, som han besøkte i 1153. Eskil var ytterst internasjonal og geistelig og tok klart parti med paven i pavestolens konflikt med keiseren (den danske konge tok keiserens parti). Eskil var nok mer kirkens kosmopolitiske mannn enn dansk krikemann. Imidlertid var det mest normale av geistelige var stormenn som også var like mye krigere som de var boklærde. Et godt eksempel er Absolon av Hviteslekten.
Med Kirkens inntog i Danmark får kongen en ordentlig administrasjon og bedre kontroll med kongens rettigheter. I 1150 får man f.eks. en fortegnelse over den danske ledingeflåten og i 1231 en opptegnelse over kongens gods og inntekter - Kong Valdemars jordbog. Kongelige gårder får ombudsmenn og fogder. Kongens makt ble i disse år signert med en rekke solide borger rundt omkring i riket.
Kongen og Kirken begynte nå å få innflytelse på landets lovgivning, som tingene hadde hevd på. I 1241 kommer Jysk lov og denne var med til å styrke både konge og Kirke og undergrave stormennenes makt. Landskapslovene ble systematisert og nedskrevet av geistelige med bakgrunn i romerkirkens lovgivning og juridiske system. Her har kongen makten fra Gud. Kongen er Guds tjener og fremmer Guds rike på jorden: Fred og rettferdighet. Folket skal adlyde kongen. På den måten legitimerte Kirken kongen og dermed var det også viktig for Danmark at landet fikk sin egen erkebiskop. Tidligere var danske kirkeforhold styrt fra Bremen og tyskerne, noe som ga dem makt i forhold til den danske konge.
Spillet om makten 1035 - 1157 (13 konger)
Kongen sto ovenfor en rekke trusler. Han måtte kjempe med de lokale stormenn, han hadde rivaler innenfor eget dynasti og det fantes trusler fra utlandet. Noen ganger måtte han også kjempe mot Kirkens menn.
Krig og borgerkrig var nærmest regelen i denne perioden. Av 13 konger led 5 en voldsom død og mange kongelige ble myrdet i denne perioden. Så maktforholdene var altså ustabile. Det skjedde også store samfunnsendringer i denne tiden. Kirken var på vei inn i samfunnet og kongen arbeidet for økt makt, noe som ga konflikter med stormennene. At kongen fikk større makt betød også at mer av samfunnets samlede goder ble distribuert via kongemakten, noe som igjen betød at det var mer verdier å slåss om. Det var et valgkongedømme og flere innenfor kongeslekten ønsket å bli konge. Det ga grunnlag for konflikt og en normal løsning var at vinneren av kongemakten ga sine rivaler et len, f.eks. Sønderjylland eller Blekinge.
Det var en tid hvor flere lærte å lese og skrive. Spesielt under kong Svend (Estridsen) ble det satt fart i det europeiske dannelsesprosjektet. Han var mest sannsynlig den første danske konge som kunne lese og skrive. Han er mest kjent for den store kirkebyggeren. Han ble konge i Danmark etter at den norske Magnus den gode døde i 1047 (han tok makten i Danmark i 1042).
Da Svend døde ble hans sønn Harald valgt til konge av høvdinger og stormenn, men han døde fire år etter og da kom hans ambisiøse bror Knud på tronen. Hans regjerte hensynsløst i sitt arbeid med å øke kongens og Kirkens makt. Hans gavebrev til Lund i 1085 er det eldste overleverte danske brev. Han ga Lund 4000 tønner land. Knud ville gjenerobre England og selv bli en ny Knud den store, men da han hadde engasjert ledingeflåten og den lå ved Limfjorden kom det truende rapporter fra sydgrensen og den tyske keiser, så noen reiste hjem og Knud ga dem bøter, noe de ikke likte, så misnøyen steg og Knuds bror Oluf støttet de misfornøyde og snart måtte Knud sende Oluf i eksil. I 1086 blir det opprør og Knud flykter til Odense hvor han blir drept i St. Albani kirke sammen med fire av sine hirdsmenn. Han ble nok helgenkåret både fordi han ble drept i en kirke og fordi han ga Kirken så store gaver, men ikke fordi han var from, for han var det motsatte. Ælnod skrev hans kongekrønike. Hans opprørske bror Oluf overtar kronen (1086-95).
At Knud ble helgenkåret styrket kongemakten og kongefamilien. Det var hans bror Erik Ejegod (1095-1103) som fikk det trumfet igjennom. Erik Ejegod var første danske konge som dro på pilgrimsferd til Palestina, men han døde før han kom frem, på Kypros.
Krigen om tronen
Niels, femte svendesønn som ble konge mellom 1130 og 1157. Hans regjeringstid var fredelig, inntil han ble gammel, for da brøt konfliktene ut i lys lue mellom de forskjellige deler av familiedynastiet om hvem som skulle overta etter gamle Niels. I 1131 drepte Niels' sønn Magnus sin konkurrent, Knut Lavard, som var sønn av Erik Ejegod. Krigen som kom, varte til 1157, da Knut Lavards sønn Valdemar den Store stod tilbake som seierherre. Han fikk støtte av Hvideslekten, hvor Absalon var det fremste medlem på den tiden. Absolon var biskop i Roskilde og senere erkebiskop i Lund, grunnlegger av København by og både geistelig og soldat. Så litt av en kar.
Valdemarenes storpolitikk 1157 - 1241
Deres største oppgave var å holde venderne syd for grensen. Det ble bygget borger av både konger og stormenn. Valdemar forsterket de gamle dannevirkevoldene med murer. Og fra 1160-årene ble ledingeflåten hver sommer sendt i kamp mot venderne, og fordi venderne var hedninge fikk toktene status som korstog. I 1185 tvang Valdemars sønn Knud venderne i hertugdømmene Mecklenburg og Pommeren til å anerkjenne den danske konge som lensherre. Knuds bror, også med navn Valdemar, ble hertug av Sønnderjylland og fikk herre dømme over både Holsten, Hamburg og Lübeck. I 1202 ble han konge og underlag seg enda mer land langs Østersjøen. Klimakset kom da han underla seg Estland i 1219. Det var her Dannebrog falt mirakuløst ned fra himmelen. Men Valdemars rike var svakt. Han hadde kun gjort avtaler med lokale fyrster, men det var tyskerne som innvandret i området og kom til å kaste slaverne ut eller integrere dem i sitt eget samfunn. I 1223 ble Valdemar Sejr og hans sønn tatt til fange av sine nordtyske lensmenn og alle hans tyske lensmenn gikk fra ham under fangeskapet. Han ble satt fri for en kjempestor løsesum og forsøkte å gjenerobre de tapte områdene, men tyskerne slo ham i slaget ved Bornhøved i 1227.
 |
| Se! Der kommer Dannebrog! |
***
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar