Haruki Murakami skriver (i hvert fall i 1Q84) i ekstrem grad etter regelen "Show, don't tell". Men samtidig som leseren nærmest sitter på fanget av karakterene, er Murakami ikke redd for å la karakterene tenke tilbake på noe, og det kan være både egen historie eller noe de har lest, f.eks. om europeisk eller japansk historie før siste verdenskrig. Den ekstreme tilstedeværelsen forsterkes av alle de minutiøse observasjonene som POV-karakterene kommer med (noen ganger er det litt usikkert om det er fortellerstemmen som bryter inn), noe som etter den berømte regelen burde oppleves som en bremse av handlingen, fordi det jo er en digresjon. Men det som skjer er at fordi leseren føler han sitter på fanget til karakteren, så er alt som denne opplever interessant, i alle fall oppleves det ikke som en digresjon. Kanskje dette skyldes at den ekstreme tilstedeværelsen og ikke plottet som sådan, driver fortellingen fremover? Vi er så nær hovedpersonen at hennes tanker er like mye fremdrift som hennes føtter. Og ofte er det slik at tankene fungerer som egne små fortellinger og de skytes inn i nåtidens drama, f.eks. når en karakter er på vei fra et punkt til et annet.

Det hele serveres i et ytterst transparent språk. Jeg vet ikke om det skyldes den engelske oversettelsen, om det skyldes den måten man skriver på japansk (jeg har ikke lest andre romaner av japanske forfattere) eller om det skyldes forfatterens stil. Sikkert litt av alt. Teksten er så transparent at man nesten ikke kan snakke om at forfatteren har en stil. Jeg forestiller meg at en embedsmann, byråkrat eller sekretær kjente hele fortellingen og alle detaljene og at denne personen fortalte dem til en annen embedsmann, byråkrat eller sekretær som så skrev ned det hele. Innholdet er meget fantasifullt og morsomt, men gjengitt på en enkel og forklarende måte. Det fungerer veldig bra og for meg minner det litt om det "tomme" i mangastilen.