Å våkne timer tidligere enn ellers og vite at man skal kjøre en time med bil, tre med fly og tre til med tog gjør at man vet at nå skal man leve en dag helt forskjellig fra hverdagen, og ferien, for den saks skyld. Det er noe foruroligende med slike dager og man håper alt klaffer og at man kommer i mål. Mye kan gå galt og når man våkner i den mørke, grytidlig morgen er man tom og engstelig, eller i hvert fall et jeg det. Står i dusjen og fomler. Gjennomgår hele reisen. Krysser fingrene når det gjelder lysene på bilen jeg er helt sikker på jeg glemte å slukke i går kveld.
Jeg hadde ikke slått dem på og alt er vel i tyve minutter på 332-en nordover mot Alicante lufthavn, da dukker det opp et oljekanne-ikon jeg aldri har sett før og hele veien til lufthavnen er ødelagt motor det sentrale temaet og bare en CD med Rod Steward fra hans åttitallsproduksjon gjør sitt beste for å trøste oss. Alt går selvfølgelig bra, inkludert flyturen og togene opp her til Hornbæk og dansk sommer og dansk øl, alt gikk som det ofte gjør i virkeligheten; helt uten problemer.
Skål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar