Endelig kom jeg til Velje. Byen er noe større enn Fredericia, og det merkes spesielt på de mellomstore hotellene og handlesenter Bryggen. Byens gågate er smalere enn de fleste, men også lenger. Det smale, og at den bukter seg som en slange, gjør den mer interessant enn småbygågater vanligvis er, om enn butikkene er de samme. Her og det lyser butikkplakatfasadene opp med bindingsverk.
Gågaten slynger seg forbi en liten, sjarmerende rådhusplass med et historistisk lite rådhus, som visstnok er bygget over tomten til et tidligere kloster. Bak rådhuset er byens katolske kirke fra noenlunde samme periode og tilegnet Sankt Norbert. Stillheten i den tomme kirken er balsam for sjel og kropp etter gågatens butikker. Jeg sitter meg ytterst på en rad og venter til sinnet omstiller seg fra byens bråk til det stille rommet. Det rumler i hodet. I kirkerommet blafrer stearinlys. Glassmosaikken i apsisen er moderne. Jeg kan ikke tyde motivene, men de er harmoniske og rolige.
Vejle er noe så sjeldent som en kupert dansk by og middelalderen er der ennå i byplanen, hvor også nye uanselige bygninger ligger på skrå og tvers på gamle tomter. Dette gir byen atmosfære til tross for at den moderne bygningsmassen er kjedelig som i andre provinsbyer.
På Vejle Kunstmuseum er det flere utstillinger, både faste og flytende. Alltid like imponerende hva man i den danske provinsen kan tilby av kunst. Her er gullalder og Cobra i den faste.
En aktuell utstilling er Merete Barkers malerier, store i formatet og forestillende byer hun har besøkt. I de tilsynelatende abstrakte strøkene dukker myriader av ornamenter og bybilder opp fra det urbane mørket. Den svenske billedhuggeren Pontus Kjerrman stiller også ut, med humoristiske, litt naivt utseende dyremennesker eller menneskedyr i fortellende stillinger fra det anale til kjærligheten og de store spørsmål. Av en eller annen grunn virker skulpturene stumme og det gjør bevegelsene mer sigende. Jeg så dem første gangen oppe i gågaten, hvor noen av dem har sine faste plasser.
Jeg forlater Velje og museet med et oppløftet sinn.
Gågaten slynger seg forbi en liten, sjarmerende rådhusplass med et historistisk lite rådhus, som visstnok er bygget over tomten til et tidligere kloster. Bak rådhuset er byens katolske kirke fra noenlunde samme periode og tilegnet Sankt Norbert. Stillheten i den tomme kirken er balsam for sjel og kropp etter gågatens butikker. Jeg sitter meg ytterst på en rad og venter til sinnet omstiller seg fra byens bråk til det stille rommet. Det rumler i hodet. I kirkerommet blafrer stearinlys. Glassmosaikken i apsisen er moderne. Jeg kan ikke tyde motivene, men de er harmoniske og rolige.
Vejle er noe så sjeldent som en kupert dansk by og middelalderen er der ennå i byplanen, hvor også nye uanselige bygninger ligger på skrå og tvers på gamle tomter. Dette gir byen atmosfære til tross for at den moderne bygningsmassen er kjedelig som i andre provinsbyer.
På Vejle Kunstmuseum er det flere utstillinger, både faste og flytende. Alltid like imponerende hva man i den danske provinsen kan tilby av kunst. Her er gullalder og Cobra i den faste.
En aktuell utstilling er Merete Barkers malerier, store i formatet og forestillende byer hun har besøkt. I de tilsynelatende abstrakte strøkene dukker myriader av ornamenter og bybilder opp fra det urbane mørket. Den svenske billedhuggeren Pontus Kjerrman stiller også ut, med humoristiske, litt naivt utseende dyremennesker eller menneskedyr i fortellende stillinger fra det anale til kjærligheten og de store spørsmål. Av en eller annen grunn virker skulpturene stumme og det gjør bevegelsene mer sigende. Jeg så dem første gangen oppe i gågaten, hvor noen av dem har sine faste plasser.
Jeg forlater Velje og museet med et oppløftet sinn.
 |
| Merete Barkers malerier bak flygelet. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar